English

Se mer om boken her

onsdag 26. januar 2011

Hvorfor opprettholdes gode resultat ved lærestedene på tross av mindre ressurser?

Studentparlamentet i Bergen spør meg på Twitter:
Hvis oppfølgningen som førte til lavere strykprosent kuttes, hvorfor holdes den nede? Også UiB har måttet kutte.
Dette dreier seg om at jeg ikke er så sikker på at lærestedene har redusert kravene til studentene for å få produsert flere studiepoeng og derved skaffe seg mer ressurser, slik Norsk NSO og NITO-studentene mener. Se http://www.tu.no/jobb/article275899.ece.
Så lurer altså Studentparlamentet i Bergen på hvordan lærestedene kan opprettholde studiepoengproduksjonen på tross av reduserte bevilgninger.
Her er det nok en kompleks årsakssammenheng, og jeg vil tro at det også årsakene vil variere fra lærested til lærested. Men jeg vil her komme med noen mulige forklaringer, men uansett vil jeg påstå at bedre resultat først og fremst skyldes hardt arbeid av studenter og lærere.

Strukturendringer.
For studenter av 2011 er det ikke sikkert man er kjent med at Kvalitetsreformen i 2003 var vel så mye en strukturmessig omlegging som noe annet. Store grunnfag ved HF og SV ble modulisert og studentene startet studiene på et studieprogram istedenfor på et fakultet.
Spesielt er det dokumentert, at det å legge opp studiene i mindre moduler og derved med hyppigere eksaminering i mindre pensum av gangen medfører bedre gjennomføring.
Matematisk-naturvitenskapelige utdanninger ble modulisert allerede på 60 – og 70 tallet og kvalitetsreformen gav da heller ikke noen spesielt økt studiepoengproduksjon på disse fagene.
For disse fagene var det langt viktigere at det ble innført opptakskrav i 2005.

Selektering før eksamen
Mye av den ekstra oppfølgingen av studentene, med kvalitetsreformen i 2003, har bestått i å innføre midtsemestereksamener, obligatoriske oppgaver og lignende. Ofte har dette vært koblet til at studentene ikke fikk gå opp til eksamen uten å ha levert eller bestått på et visst nivå. Dette medfører at de som tilslutt har møtt på eksamen er selektert ut og har en større mulighet til å bestå enn før 2003. Dette har medført at strykstudenter før 2003, nå i større grad er overført til gruppen av frafalte studenter.

Store organisasjoners lov
Når du gir store læresteder en del millioner mindre å rutte med vil effekten av dette bevisst eller ubevisst bufres i organisasjonen. Unge ambisiøse lærere ønsker å vise hva de kan og vil i hvert fall ikke feile, noe som kan være ødeleggende for deres karriere. De strekker derfor strikken det de kan for å dekke over en egentlig bemanningsproblematikk, noe som for flere kan gå på helsen og familielivet løs. Et eksempel er Ex.phil. ved Universitetet i Bergen hvor ledelsen ved instituttet måtte sette foten ned for undervisningen høsten 2010, noe som medførte at mange studenter ikke fikk plass på seminarmodellen. Hvilken effekt dette har gitt på gjennomføringen høsten 2010 foreligger vel i disse dager.
Et annet eksempel ved Universitetet i Bergen er innsparingen på 10 millioner i sentraladministrasjonen i 2010, for å skjerme aktiviteten på instituttene. Jeg skal ikke uttale meg om det er oppgaver som ikke trenger å utføres i universitets sentraladministrasjon; det får ledelsen og våre valgte representanter ta seg av. Det jeg imidlertid observerer er at innsparingene i flere tilfeller skjer tilfeldig når en person slutter eller tar permisjon. Dette medfører at de som er igjen må stå på ekstra eller erkjenne at mye ikke kan gjøres. Dette medfører igjen at arbeidsbelastningen spres ut på institutt og fakultet, noe som gjør at administrasjonen på instituttene ikke kan serve lærere og studenter slik de ellers kunne ha gjort. Å la ansatte ”forskreve” seg på denne måten over lang tid vil føre til tap av viktig kompetanse gjennom sykemeldinger og at personell slutter. Og over tid vil vi også se det i lavere studiepoengproduksjon.

MN ved Universitetet i Bergen

MN har hatt en jevnt stigende studentmasse siden tusenårsskifte, med de største kullene noen sinne i 2009 og 2010. Lite ressurser har medført at stadig flere studenter ikke kommer inn på ressurskrevende emner med mye felt- og laboratoriearbeid. På denne måten får de studentene som deltar samme kvalitet som før, men det er ikke lenger samme mulighet til å velge fagkombinasjoner som tidligere. Nå er mange emner kun forbeholdt studenter som har emnene obligatorisk i sine studieprogram.

3 kommentarer:

  1. Hei!

    Jeg tror nok egentlig ikke vi er så uenige, og mitt poeng i TU-artikkelen er ikke at lærestedene nødvendigvis skal stryke flere. Det skjedde masse positivt etter Kvalitetsreformen, og du trekker frem flere av disse tingene her: Hyppigere tilbakemeldinger, modulisering av store fag osv. Vårt inntrykk er imidlertid at flere sliter med å oppfylle intensjonene fra Kvalitetsreformen, på grunn av underfinansiering og for lite ressurser. Dette er du jo selv inne på.

    Poenget mitt er man de siste årene har økt opptaket av studenter utover det man kan klare å håndtere. Noen steder har det også ført til at man har laget lettere eksamensoppgaver osv. på lavere grad, fordi det finansierer annen virksomhet. Et eksempel finner vi på NTNU, hvor særlig psykologiemner på første år, ble ansett for å være spesielt lette: http://www.underdusken.no/nyhet/2007/16/116558/tilbyr+studiepoeng+uten+pugging Etter mye arbeid fra studentenes side, ble dette heldigvis tatt tak i.

    Jeg mener du har helt rett i at de vitenskapelig ansatte lider under for høyt arbeidspress, noe som går ut over både forskningen og studentene. Derfor står også Forskerforbundet og NSO sammen i å peke på at det reelle studenttallet ved institusjonene er underfinansiert, og at dette er et av de største problemene innenfor vår sektor.

    Jeg anbefaler for øvrig Knut Heidars kronikk i dagens Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4007203.ece

    Anne Karine Nymoen, leder i Norsk studentorganisasjon

    SvarSlett
  2. Hei Anne KN

    Vi er enige om at det må mer ressurser til høyere utdanning, men vi er vel uenige om hvilken argumentasjon som bør føres overfor bevilgende myndigheter.

    Konsekvensen av underfinansieringen er først og fremst en rovdrift på en del personale, mindre kostbar undervisning i felt og på laboratorier, mindre mulighet til faglige oppfølging fra lærere og ikke minst mye mindre faglig valgfrihet for studentene.
    I tillegg er det svært mange dyktige studenter som faller fra utdanningene av andre årsaker enn de faglige, noe som ofte kommer av at lærestedene ikke har ressurser til å følge opp det helhetlige læringsmiljøet.

    Jeg kan med hånden på hjerte ikke se at de økonomiske incentiver har medført lavere kvalitet på våre kandidater. Til det har våre lærere alt for høy arbeidsmoral og dagens økonomiske incentiver svært liten betydning.
    Som tillitsvalgt for studentene synes jeg også det er merkelig at du går ut med slike påstander, siden dette først og fremst rammer det bildet vi har på kvaliteten på ferdige kandidater og derved i hvilken grad ferdige kandidater vil få seg arbeid.

    På denne annen side, tror jeg, at enda mer trykk på økonomiske incentiver på undervisningssiden faktisk vil gi dere studenter et bedre undervisningstilbud.
    Money talks


    Harald Åge

    SvarSlett
  3. Vi er nok uenige om effektene av insentivsystemet, og det virker ikke som vi kommer til å bli enige på det punktet.

    Vi i NSO mener at den resultatbaserte komponenten skal være et insentiv til at utdanningsinstitusjonene tilrettelegger for utdanning som gir studentene et godt læringsutbytte, høy utdanningskvalitet og
    bidrar til at studenter fullfører på normert tid. Men vi mener at størrelsen på den resultatbaserte komponenten i finansieringssystemet er for stor.

    Dessuten er vi negative til at utdanningsinstitusjonene kun premieres for gjennomstrømning, for det er ingen god måte å måle kvalitet på. Vi mener veien å gå er å redusere resultatfinansieringen og finne bedre indikatorer til å måle utdanningskvalitet.

    SvarSlett