Det største hinderet i frafallsarbeidet er at
det eksisterer en del kollektive misforståelser (myter) som etter hvert har
fått etablert seg som sannheter og unnskyldninger for manglende eller feile handling.
Slike sannheter kan også ha snev av realitet i seg, noe som styrker slike myter
over tid. I boken om frafall skriver jeg et kapitel hvor jeg drøfter 13 ulike myter
om frafall. Jeg er svært glad for kommentarer dersom dere ikke forstår hva jeg
mener med en av mytene, mener det lever myter om frafall der ute jeg ikke har fått
med, eller allerede nå ønsker å sette meg på plass fordi dere mener det slett
ikke er noen myte og kan dokumentere det.
Her er de 13 mytene:
1.
Frafallet er ikke så stort
2. Det
er bare de faglig svake studentene som slutter, redusert frafall medfører bare
at man «redder» noen flere av de svakeste studentene
3. Det
er bra å bli kvitt svake studenter som ellers ville preget læringsmiljøet
negativt
4. Mye
av frafallet skyldes at studentene ikke hadde tenkt å studere mer
5. Mye
av frafallet skyldes at studentene hadde valgt feil studium, og det er bra at
ungdom som har valgt feil kan få et dytt til å gjøre det de egentlig duger til
6. Bare
studier med høye frafallstall trenger å jobbe med frafall
7. Frafall
betyr ikke noe for rekrutteringen
8. Er
frafall et problem; Ja da er det studentenes problem
9. Hadde
vi fått bedre studenter ville ikke frafallet vært så stort
10. Skolen
gjør en dårlig jobb. Det er skolen som må bli bedre.
11. Det
er lite som kan gjøres for å redusere frafallet
12. Lærestedet
gjør allerede det som kan gjøres
13. Skal
vi gjøre noe med frafall er vi avhengig av å spørre de som har sluttet