Se mer om foredrag, bøker, kurs mm.

tirsdag 20. desember 2011

Høgskoler versus Universitet

Hei

Utfordringene med frafall vil variere mye mellom ulike typer av utdanning og har ofte ulike årsaker. Tanken er imidlertid at arbeidsmetoden som skisseres i boken skal oppleves universell, og at man derfor skal finne gode innspill uansett hvilken type høyere utdanning man er i.


Dette blir likevel en utfordring og en av de største skillene går mellom Høgskoler og Universitet. For å kunne være i forkant lurer jeg derfor på om dere har innspill til teksten under evt. om dere har andre tanker rundt dette med variasjon og ulike utfordringer i høyere utdanning?


Harald Åge



Høgskoler versus Universitet

Frafallet varierer mye mellom ulike studier, men som en hovedregel er frafallet lavere i profesjonsrettede høgskolestudier enn ved frie fagstudier på universitetene. NIFU-STEP sine rapporter viser også at de som faller fra studier ved universitetene ofte velger å flytte til; nettopp profesjonsrettede høgskolestudier. Hva kan vi så lære av dette?

  1. Et profesjonsrettet høgskolestudium tar studentene inn i kull og klasser, noe som vi seinere vil vise er et viktig utgangspunkt for å oppnå sosial trygghet for studentene og denne strukturen kan dermed gir et godt grunnlag for læring og suksess som student.Ved de fleste frie fagstudier på universitetene er det ingen tydelige kull og i hvert fall ingen klasser. I beste fall er det gruppeundervisning i de enkelte fagene man tar, men i regelen havner man sammen med ulike medstudenter i ulike grupper.

  1. Et profesjonsrettet høgskolestudium er nettopp profesjonsrettet og definerer tydelig hva målet med all innsatsen i studiet er. Gode arbeidsbetingelser for ferdige kandidater og et gunstig arbeidsmarked bidrar også positivt her. For de frie universitetsstudiene er arbeidsmarkedet mer variert og uklart. Mange blir usikre på om det er verdt innsatsen i studiene.

3.      At de fleste lærere først og fremst er ansatt for å undervise ved høgskolene er jo også en viktig forskjell.  Ved universitetene er forskningsretten svært viktig og den gjeldende tenkning er at alle som skal undervise også skal forske. Tendensen er heller at høgskolene nærmer seg universitetene ved å innføre krav til forskning blant sine ansatte, noe som vil gi høgskolene tilsvarende utfordringer som er gjeldende for undervisningen ved universitetene.

  1. Men det er også frafall ved profesjonsrettede studier på høgskolene og til dels store frafall. Se eksempelvis en del 3-årige ingeniørutdanninger. Det betyr at disse studiene først og fremst må se etter andre faktorer i Tinto sin modell for å forklare frafallet.

tirsdag 13. desember 2011

Innhold (foreløpig)

I min serie om boken jeg skriver (se annet blogginnlegg) kommer det her et innlegg hvor jeg forsøker å beskrive innholdet.

Av ting som kan diskuteres er om jeg burde hatt mer om ulik frafallsforskning tidligere og ikke som et av de siste kapitlene, men jeg har valgt å møte den leseren som vil komme kjapt i gang for å få gjort noe raskt med frafallet.

 Innledningsvis tolker jeg Tinto sin modell ”longitudinal model of institutional departure”. Deretter følger et kapitel som et krasjkurs i hvordan man starter opp et systematisk frafallsarbeid. Boken tar deretter systematisk for seg de ulike delene av Tinto sin modell. Først med en serie kapitler med ulike faser i utdanningsløpet. Et kapitel omhandler det som skjer før studenten ankommer studiestedet og mulighetene vi har for å forebygge. Et annet fokuserer på overgangen til høyere utdanning og det viktige mottaket av nye studenter og hvordan vi kan la det bli en avgjørende start. Et tredje belyser ulike aspekter ved tilrettelegging og informasjon gjennom førstesemesteret som for mange studenter er en ”prøvestein” på om de faktisk vil fullføre utdanningen. Et fjerde belyser andre semester og seinere deler av utdanningen som kan bli skikkelige nedturer for mange studenter dersom man bare griper fatt i førstesemesteret. Etter denne kronologiske gjennomgangen omhandles hvilken innvirkning ulike undervisningsformer og infrastrukturen ved lærestedet vil kunne ha. Neste del av boken tar for seg de ulike aktørene ved og utenfor lærestedene og hvordan de sammen og hver for seg i større grad kan bidra til studentenes suksess.  Dette inkluderer studentene selv, ulike grupper av ansatte og familie/venner og andre eksterne aktører. Et eget kapitel gir en innføring i Learning communities som synes å favne alle aspektene som er nødvendig for å sikre studentenes suksess og som kan vise til svært gode resultat både i forhold til frafall og faglig kvalitet. Avslutningsvis er det et kapitel om faktiske forhold rundt frafall og hvordan man kan arbeidet med å få med seg ulike deler og viktige personer ved lærestedet i frafallsarbeidet. Her vil det også bli gitt en innføring i det teoretiske grunnlaget og det vises til viktig forskning på frafall både i USA, i Europa og i Norge.

torsdag 8. desember 2011

Målgrupper


Målgrupper er dagens tema for boken (mer om boken i tidligere blogginnlegg)
Nedenfor finner dere det jeg har tenkt – Har dere annen/supplerende informasjon ?
Andre målgrupper jeg ikke har tenkt på?

Boken er tenkt å bli praktisk orientert og vil henvende seg til utdanningsledere, studentpolitikere og studieadministrasjon i høyere utdanning. For studieadministrasjonen vil dette kunne bli en lærebok ved ulike kurs og et oppslagsverk i arbeidsdagen. Det eksisterer meg bekjent ikke en slik bok skrevet på norsk for norske forhold, og boken bør derfor være meget aktuell for de angitte målgruppene.

Boken bør også være interessant for lærere i skolen på grunn av den grunnleggende teorien og den generelle modellen som blir benyttet. Selv om den ikke blir skrevet til dem vil de kunne finne et utgangspunkt for å arbeide systematisk med frafallsproblemene og finne en rekke ideer til egne tiltak.

Også spesielt engasjerte foreldre og journalister vil i denne boken finne tips og ideer til å kunne assistere sine barn og lesere.

OG OBS!
Jeg har fått mange innspill til boken på epost, facebook med mer. Men skriv gjerne rett i bloggenJ

onsdag 7. desember 2011

Starten - De store linjene

Starter hele bokprosjektet om frafall med kronikken som i dag stod på trykk i Bergens Tidende og her i På Høyden. Den trekker opp de store linjene i problematikken.

God lesing .-)

Bokprosjekt om frafall

Starter i dag et bokprosjekt for å gi de som arbeider i høyere utdanning en praktisk håndbok på norsk



Frafallet i høyere utdanning er enkelte steder høyere enn frafallet i videregående skole. Uklart av hvilke grunner får den lave gjennomføringen i høyere utdanning liten oppmerksomhet, selv om konsekvensene er minst like store.
For mange er det å slutte et personlig nederlag som preger dem videre i livet, og for samfunnet betyr det at mange arbeidsgivere ikke får fatt i den kompetansen de trenger.

Mange konkrete tiltak ved ulike læresteder viser at det er fullt mulig å tilrettelegg på en slik måte at en langt større andel oppnår suksess i studiene. Men frafallsarbeid foregår imidlertid sporadisk og tilfeldig ved norske læresteder. Få arbeider med en helhetlig tilnærming og i mange tilfeller blir effekten av gode tiltak redusert av andre faktorer som man ikke har tenkt over. Det foregår en viss deling av gode tiltak mellom læresteder, og det foreligger omfattende internasjonal forskning på hva som faktisk virker, men ingen har gjort denne kunnskapen tilgjengelig på norsk.

Gjennom mine 32 år som student og ansatt ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Bergen har jeg gjennom erfaring og systematiske evalueringer bygget opp en helt spesiell kompetanse på hvordan et lærested kan arbeide for å oppnå bedre gjennomføring. Spesielt i perioden 1999 til i dag har jeg fått anledning til å sette meg inn i internasjonal forskning, arbeide frem ulike tiltak, gjennomført grundige evalueringer, reist på ulike studieturer til en rekke universitet i utlandet og deltatt med presentasjoner på konferanser i inn og utland. I møte med studieadministrativt tilsatte og utdanningsledere ved norske læresteder kommer det frem en interesse for å få lettere tilgang til den forskningen som foreligger internasjonalt og konkrete tiltak som har vært gjennomført når det gjelder frafallsproblematikken.
Ved å skrive en norsk bok tenker jeg å følge opp gjennom å samle informasjonen mellom to permer. Boken er tenkt å bli praktisk orientert og vil henvende seg til utdanningsledere, studenttillitsvalgte og studieadministrasjon i høyere utdanning.

fredag 27. mai 2011

Frafall i høyere utdanning


Den pågående debatten om frafall i høyere utdanning synes merkelig med tanke på alle rapporter og avisoppslag om store frafall på svært mange bachelorstudier. (Se linker nederst).

Følger man hele kull, er det et flertall av studier, både på høyskoler og universitet, som rapporterer om frafall på over 50 %. Spesielt er frafallet stort det første studieåret, og det er studier som bevisst tar opp et stort antall studenter fordi de vet at frafallet er meget stort i starten av studiet. Ved å ta opp, la oss si 1000 studenter sitter de igjen med 700 i andre semester, noe som er det de egentlig hadde kapasitet til. Når vi så vet at vi med relativt enkle midler kan redusere dette frafallet med så mye som 200 er det merkelig at ikke departementet ikke ser at et slikt frafall er uheldig.
For mange er det å slutte et personlig nederlag som preger dem videre i livet, og for samfunnet betyr det at mange arbeidsgivere ikke får fatt i den kompetansen de trenger. For lærestedene betyr frafallet først og fremst at det blir færre dyktige søkere til mastergrader, forskerutdanninger og til syvende og sist færre å velge blant til faste stillinger.

At departementet gjør om studiepoengproduksjonen per student til frafallstall blir helt feil. På denne måten teller ikke de studentene med som faller fra utenom registreringsperiodene og det er her det store frafallet finner sted.

Jeg er blant de som mener at tankene bak Kvalitetsreformen har vært av det gode, og vi ser at reformen har gitt noen positive utslag, men det er ingen tvil om at mange læresteder og studier har mye og gå på i arbeidet med å tilrettelegge læringsmiljøet for studentene. Ofte dreier ikke dette seg og faglige endringer, men om å skape trygge sosiale rammer og bidra til å støtte opp om studentenes motivasjon for studiene.

Jeg vil også legge til at analyser ved eget fakultetet ikke tilsier noen mildere bedømming av studentene etter reformen. Man skal ikke undervurdere den høye arbeidsmoralen som finnes blant våre lærere. At det fakultetet jeg representerer i dag produserer langt flere studiepoeng enn før reformen skyldes først og fremst at vi rekrutterer flere studenter og opptakskravene i realfag og matematikk som ble innført i 2005.

Se Tora Aaslands blogg:
http://toras-blogg.blogspot.com/

Ulike rapporter og oppslag om frafall:

http://www2.uit.no/ikbViewer/page/nyheter/artikkel?p_document_id=93287

http://www.nito.no/Student/Frafallstiltak/Frafallstelefonen/Frafallstelefonen/

http://www.studentum.no/Sections/Newsdesk/Newsdesk.aspx?NewsdeskID=1179

http://www.nifustep.no/Norway/Publications/2006/NIFU%20STEP%20Arbeidsnotat%2046-2006.pdf

http://www.nifustep.no/Norway/Publications/2008/Delrapport%203%20-%20Kvalitetsreformen%5B3%5D.pdf

onsdag 26. januar 2011

Hvorfor opprettholdes gode resultat ved lærestedene på tross av mindre ressurser?

Studentparlamentet i Bergen spør meg på Twitter:
Hvis oppfølgningen som førte til lavere strykprosent kuttes, hvorfor holdes den nede? Også UiB har måttet kutte.
Dette dreier seg om at jeg ikke er så sikker på at lærestedene har redusert kravene til studentene for å få produsert flere studiepoeng og derved skaffe seg mer ressurser, slik Norsk NSO og NITO-studentene mener. Se http://www.tu.no/jobb/article275899.ece.
Så lurer altså Studentparlamentet i Bergen på hvordan lærestedene kan opprettholde studiepoengproduksjonen på tross av reduserte bevilgninger.
Her er det nok en kompleks årsakssammenheng, og jeg vil tro at det også årsakene vil variere fra lærested til lærested. Men jeg vil her komme med noen mulige forklaringer, men uansett vil jeg påstå at bedre resultat først og fremst skyldes hardt arbeid av studenter og lærere.

Strukturendringer.
For studenter av 2011 er det ikke sikkert man er kjent med at Kvalitetsreformen i 2003 var vel så mye en strukturmessig omlegging som noe annet. Store grunnfag ved HF og SV ble modulisert og studentene startet studiene på et studieprogram istedenfor på et fakultet.
Spesielt er det dokumentert, at det å legge opp studiene i mindre moduler og derved med hyppigere eksaminering i mindre pensum av gangen medfører bedre gjennomføring.
Matematisk-naturvitenskapelige utdanninger ble modulisert allerede på 60 – og 70 tallet og kvalitetsreformen gav da heller ikke noen spesielt økt studiepoengproduksjon på disse fagene.
For disse fagene var det langt viktigere at det ble innført opptakskrav i 2005.

Selektering før eksamen
Mye av den ekstra oppfølgingen av studentene, med kvalitetsreformen i 2003, har bestått i å innføre midtsemestereksamener, obligatoriske oppgaver og lignende. Ofte har dette vært koblet til at studentene ikke fikk gå opp til eksamen uten å ha levert eller bestått på et visst nivå. Dette medfører at de som tilslutt har møtt på eksamen er selektert ut og har en større mulighet til å bestå enn før 2003. Dette har medført at strykstudenter før 2003, nå i større grad er overført til gruppen av frafalte studenter.

Store organisasjoners lov
Når du gir store læresteder en del millioner mindre å rutte med vil effekten av dette bevisst eller ubevisst bufres i organisasjonen. Unge ambisiøse lærere ønsker å vise hva de kan og vil i hvert fall ikke feile, noe som kan være ødeleggende for deres karriere. De strekker derfor strikken det de kan for å dekke over en egentlig bemanningsproblematikk, noe som for flere kan gå på helsen og familielivet løs. Et eksempel er Ex.phil. ved Universitetet i Bergen hvor ledelsen ved instituttet måtte sette foten ned for undervisningen høsten 2010, noe som medførte at mange studenter ikke fikk plass på seminarmodellen. Hvilken effekt dette har gitt på gjennomføringen høsten 2010 foreligger vel i disse dager.
Et annet eksempel ved Universitetet i Bergen er innsparingen på 10 millioner i sentraladministrasjonen i 2010, for å skjerme aktiviteten på instituttene. Jeg skal ikke uttale meg om det er oppgaver som ikke trenger å utføres i universitets sentraladministrasjon; det får ledelsen og våre valgte representanter ta seg av. Det jeg imidlertid observerer er at innsparingene i flere tilfeller skjer tilfeldig når en person slutter eller tar permisjon. Dette medfører at de som er igjen må stå på ekstra eller erkjenne at mye ikke kan gjøres. Dette medfører igjen at arbeidsbelastningen spres ut på institutt og fakultet, noe som gjør at administrasjonen på instituttene ikke kan serve lærere og studenter slik de ellers kunne ha gjort. Å la ansatte ”forskreve” seg på denne måten over lang tid vil føre til tap av viktig kompetanse gjennom sykemeldinger og at personell slutter. Og over tid vil vi også se det i lavere studiepoengproduksjon.

MN ved Universitetet i Bergen

MN har hatt en jevnt stigende studentmasse siden tusenårsskifte, med de største kullene noen sinne i 2009 og 2010. Lite ressurser har medført at stadig flere studenter ikke kommer inn på ressurskrevende emner med mye felt- og laboratoriearbeid. På denne måten får de studentene som deltar samme kvalitet som før, men det er ikke lenger samme mulighet til å velge fagkombinasjoner som tidligere. Nå er mange emner kun forbeholdt studenter som har emnene obligatorisk i sine studieprogram.

mandag 10. januar 2011

Tenk; en solskinnshistorie i Norge om Matematikk!

Dere har lest og sett mye om realfagskrisen. - Norske elever er svake i matematikk ifølge TIMSS – Mange universitet og høgskoler har rapportert om høye stryktall i matematikk.

Men ved Universitetet i Bergen har aldri så mange studenter bestått grunnleggende matematikk. Siden 1999 har antall beståtte eksamener økt med 121 %, fra 194 i 1999 til 429 i 2010. Bak tallene ser vi at færre studenter faller fra studiene samtidig som opptaket av nye studenter har økt i perioden.

Resultatene kommer egentlig ikke som en overraskelse etter at det har vært en positiv utvikling helt siden de spesielt svake resultatene på slutten av 90-tallet.
Årsaken ligger etter mitt syn i at det har vært arbeidet systematisk med forbedringer av undervisningsoppleggene med fokus på studentenes trivsel og samhandling, men også på å stille krav og forventninger til studentene. Ikke minst har opptakskravene med minimum andre klasse matematikk fra videregående skole gitt positive utslag. Dyktige lærere har også vært viktige. Men det er nok først og fremst studentene som skal berømmes med stor innsats og mye hardt arbeid!


Hvorfor skjer dette i Bergen?

Vilje til å stå på!
Hovedårsaken til de gode resultatene er etter mitt syn at studentene vil noe, og har tro på det de holder på med. Lærerne har stilt krav til innsats og studentene har jobbet. Til tider har arbeidsbelastningen vært stor, men studentene har bitt tennene sammen og stått på. Det står respekt av slikt!

Studentene tar ansvar for hverandre
Et mottak med fokus på at studenter som skal lære sammen, og bli trygge på hverandre fra første dag, medfører at studentene tar ansvar for hverandre. Det medfører at studentene hjelper og pusher hverandre i undervisningen og sikrer at de fleste får med seg de tilbudene som blir gitt.

Tro på fremtiden.
Flere signaler peker mot gode jobbmuligheter for realister fremover. Selv om behovet vil variere en del mellom fagområdene føler de fleste seg trygg på at studiene er en god investering i fremtiden. Egne informasjonsuker om alle mulighetene i arbeidsmarkedet har som mål å bidra til en slik trygghet.

Realfagskrav ved opptak – Økt søkning!
Fra og med høsten 2005 har alle måtte tilfredsstille krav til matematikk og realfag for å bli tatt opp. Dette reduserte søkertallene i med 18 % fra 2004, men en langt større andel bestod sine eksamener allerede da. Seinere har søkertallene tatt seg opp og allerede i 2007 var det på nivå med 2004 og i 2010 hadde søketallene steget ytterligere 27 %. Stadig flere studieprogram har måttet avvise søkere.

Dyktige lærere
Foreleserprisen til beste lærer ved fakultetet, tilfaller i svært mange tilfeller forelesere i grunnemnene i matematikk.

Godt fagtilbud
Det er også betryggende at fagtilbudet er blant de beste. Den store uttellingen i tildelingen av sentre for fremragende forskning og Sentre for forskningsdrevet innovasjon viser at fagmiljøene er ledende og svært samfunnsaktuelle.